EN UTFORDRENDE HINDERLØYPE
Med tanke på at det snart er X-RUN i Oslo, tenkte jeg å dele min opplevelse som førstegangsdeltager. For det første så stiller X-RUN spørsmålet: "Hvor tøff er du egentlig?" ... Well, ikke så utrolig tøff viser det seg! På nettsiden deres står det også at alle kan delta, og med det i tankene så meldte jeg med på sammen med kjæresten og en venninne.
Team X-WING
Ettersom det er mange deltagere så starter man i forskjellige heat, og vi havnet på det nest siste. Løypen er 1 mil lang, med forskjellige hinder underveis. Hinderene var alt fra å klatre over ting, balansere, krabbe under ting og ikke minst noen vannhinder. Da det ble sagt at de raskeste kom til å klare det på omtrent en time, tenkte jeg at vi skulle bruke omtrent halvannen time på hele opplegget.
Startskuddet
Løypen startet med at man skulle bære en stokk mellom to av oss, hvor den tredje hang på stokken. Med pumpende adrenalin kastet jeg stokken på skulderen, og hørte bare "krraeh" inni den. Der hadde jeg glemt at den skulderen var skadet ja, men jeg kunne ikke akkuratt slippe venninnen min rett ned i bakken heller. Vi fortsatte inn i skogen og skulle både over og under saker, noe jeg ikke var fornøyd med fordi det var så høyt. Der var noe jeg overraskende nok ikke var innstilt på. Vi løp ved siden av stien for å holde oss så rene og tørre som mulig. Lite visste vi om hva som ventet oss...
Fin flyt og samarbeid
Mange deltagere virket som tok dette litt mer seriøst enn oss. Jeg er jo redd for ALT, enten det er balansere på tau, klatre høyt eller å hoppe ned fra noe, så vi brukte litt tid på hinderene. Med et veldig godt samarbeid på team X-WING kom vi oss gjennom hinderene, ett etter ett. Om vi slet med noe underveis så fikk vi også hjelp av andre deltagere, det synes jeg er skikkelig kollegialt!
På tide å møte veggen
Selvfølgelig var det slitsomt, men det var også utrolig demotiverende å være den som sakket ned hele gruppen fordi jeg ikke orket mer. Å alltid være den som er i dårligst form, er ikke den beste følelsen. De andre bare motiverte og hjalp meg, og jeg valgte virkelig de rette folkene å løpe med.Da vi var halvveis i ruten kom det to hinder; det ene var en liten skråvegg man skulle løpe over, og så avsluttet man med å klatre opp en half-pipe ved hjelp av tau. Half-pipen kunne du bare drite i at jeg i det hele tatt prøvde meg på, men den lille veggen så jo bra ut. Jeg tok løpefart og kastet meg oppover, for å direkte smelle inn i veggen og skli nedover. Akkuratt som på tegnefilm! Det var vondt, jeg ble litt sjokkert og jeg var ufattelig sliten, så her kom knekken. Jeg bare gikk sidelengs ut av løypen og holdt på å begynne å hylgrine der og da.
One more time
Teamet spurte om vi skulle gi oss nå, men med det var jeg på vei igjen. Videre til neste hinder for å fullføre første runden, og deretter på'an igjen med en runde til. "Ikke søren om jeg skal gi meg!" tenkte jeg.Alt i hele kroppen gjorde vondt, jeg var tørst, sliten og ikke minst sulten, men en runde til skulle jeg nå klare. På denne runden hadde vi vært gjennom alt, så å unngå gjørme og vann hadde vært helt latterlig. Vi hadde tross alt nettopp vært ute å svømt mer enn én gang, og hele meg var dekket i dritt.
Ensomt
Som jeg skrev innledningsvis så havnet vi i et av de siste heatene, og dermed opplevde vi at absolutt alle var ferdige innen vi i det hele tatt startet på vår andre runde. Etterhvert som vi kom til hinderne møtte vi på – ingen. Postvaktene som stod der hadde dratt, men da vi møtte Røde Kors langs veien fulgte de oss tilbake til vannposten for å følge med.Allikevel ble det en ensom runde nummer to, men vi koste oss sammen og gjennomførte som et lag. Heldigvis hadde vi med oss en venninne som heiagjeng, og hadde det ikke vært for henne hadde sannsynligvis alle vært dratt innen vi kom i mål.Arrangøren var der og vi fikk masse muskk og de ropte oss opp i anlegget da vi kom i mål "Her kommer teeeam X-Wiiiing!" Under hele turen hadde jeg ikke turt å spørre om klokken, så da vi kom i mål spør jeg. "Den er halv seks!" Vi brukte 2,5 timer vi, men vi fullførte i alle fall!
Totalopplevelsen
Alt i kroppen min verket da vi var ferdig. Følelsen av å ta på seg tørre klær var bedre enn man kan tenke seg. Jeg var helt utkjørt på kvelden, og da vi skulle ha jentekveld med vin så var jeg hun som satt i gyngestolen med tunge øyelokk. Jeg forventet massiv gangsperr og smerte i de kommende dagene, men det var rett og slett ikke-tilstedeværende. (Yay!)Alt i alt så er det virkelig noe jeg kan gjøre igjen, men helt ærlig så er det å si at "ALLE" kan gjøre det å ta litt hardt i! Jeg ville heller sagt: Alle som har OK fysisk form og er sterk nok mentalt kan gjøre det – men det er min mening. Jeg har pratet med flere som syntes det var helt greit og ikke litt så forferdelig og vondt som jeg opplevde det.Jeg håper dette kan gi litt god innsikt i opplevelsen med X-RUN første gang. Hvis du selv lurer på å delta eller har spørsmål så er det bare å legge igjen en kommentar, eller å skrive til meg på Facebook så svarer jeg gjerne.
De fantastiske bildene er tatt av Christine Fagerbakke – sjekk ut nettsiden hennes her!
På lørdag kjøres den siste Open-økten for i år, jeg kan ikke tro at det er over allerede!
Det finnes en million treningsblogger der ute, med seks økter i uken og fitspo-bilder. Livet som Krølltopp er langt i fra så glamorøst; her får du svette treningsbilder og tights som sklir ned. Jeg kan by på harde treningsøkter og store smil om munnen. Livet som Krølltopp er jordnært og fullpakket med moro.Følger du meg videre?
Jeg har lyst å si at dette er den beste i dagen i mitt liv, men samtidig ikke; det sparer jeg enten til bryllupsdagen eller den dagen jeg får meg en hund. Det er i alle fall den beste dagen denne uken, ja kanskje denne måneden. Open 16.1 er gjennomført og jeg elsket det!For å forberede meg gikk jeg for 9 timer søvn i natt, og våknet ikke senere enn klokken fire i panikk om at jeg hadde forsovet meg. Heldigvis sovnet jeg igjen etterpå, noe jeg ikke er flink til når jeg først er våken.
Vi laget verdens største frokost, så mye at jeg ikke klarte å spise opp alt en gang. Selvfølgelig gjorde jeg lett research på resultene som var lagt ut i går kveld, slik at jeg visste hva jeg kunne forvente av meg selv. Jeg planla å gå for 4 runder og ville satse alt for å klare å gjennomføre dette.Da klokken ble over ni i dag tidlig begynte nervene å bygge seg opp. Jeg prøvde å tenke at det var en vanlig treningsøkt, men måtte spille Beyoncé på høyest mulig volum i bilen på vei til boxen, for å både pumpe meg selv opp og tenke på noe annet.
Jeg har ingen planer om at dette blir en treningsblogg, men jeg kommer til å skrive om mine opplevelser og tanker rundt Open. Det er første gang jeg deltar og bare det er så utenfor min natur at det må dokumenteres. Hadde jeg for tre år siden møtt meg selv i dag, ville jeg aldri trodd på meg selv om jeg sa at jeg skulle delta på en Crossfit konkurranse.Frykten min rundt å skrive denne "dagboken" er at de andre som henger på Crossfit Åsane også kommer til å lese dette, det er slikt jeg gjerne vil ha meg frabedt. Jeg driter meg nok ut på selve treningene, trenger dere å lese om hva som faktisk skjer inni hodet mitt også? Neida, dere inspirerer meg, skulle ønske jeg var like sterk som dere.Om fem timer lar vi det briste eller bære! Eller på lørdag da, som er da jeg skal gjennomføre økten. Whææ! 
Bildene er fra fjelltur på lørdag, å ikke kalle en 2.5 timers tur i direkte oppoverbakke når det er snø for trening blir for gale! Watch-en min var fornøyd i alle fall og sa jeg hadde en "Perfect Week!" Jeg fikk et klapp på skulderen og tenker å fortsette suksessen denne uken også.Hva gjør dere denne uken?
Så her ser du det, min "big failure" med hele 29 minutt og 30 sekund. Neste gang må det jo bare bli bedre, man får ikke Bergensk statsborgerskap med en slik tid.- Angela
Det har vært en så alminnelig uke som overhode mulig. Hvis livet er A4, så er denne uken malen. Jeg har jobbet helt vanlig arbeidsmengde til helt vanlige tider. Adam har bragt meg sunn og god middag hver dag, og agendaen har vært helt tom. Med våte drømmer om svette timer i boxen sitter jeg her på fredagskvelden og har ikke vært utenfor leiligheten på fem dager.Samtidig leser jeg artikkel opp og artikkel ned om hvordan man skal komme seg ut i høstmørket. Hva man skal gjøre for å unngå å synke dypt ned i sofaen med et maraton av min nye favorittserie Hæsjtagg og 
