Konkurranse mot meg selv
Jeg ble så glad da Open-økten 17.4 var den samme som i fjor, 16.4! Markløft, wallballs, roing og pushups, en deilig kombinasjon. Dette var en gyllen mulighet til å sjekke om jeg har forbedret meg eller ikke siden fjoråret.Som dommer hadde jeg med meg min samboer (ja, det er lov) og jeg kjørte gjennom økten så hardt jeg bare kunne! Jeg gav virkelig alt, nektet å gi meg. Markløftene gikk fint, jeg hadde som et mål å ikke få noen "no-reps" på wallballs ettersom jeg fikk en del av det i fjor, og jeg skulle selvfølgelig slå resultatet! I 2016 endte jeg på 29 kalorier roing, så jeg håpte i stillhet på å klare 35 i år.
Dere skal få det i form av live recap:
Jeg ror som en heltinne, tror aldri at jeg har gitt så mye på den romaskinen i hele mitt liv. Tiden teller ned og når det er et minutt igjen innser jeg at jeg ikke kom til å klare det. Inni meg tenker jeg at jeg skal være fornøyd uansett, jeg har virkelig ikke mer å gå på. I det tiden er ute ender jeg på 25 kalorier rodd. Jeg ramler halvveis av romaskinen, ligger på gulvet i noen sekunder før jeg bare må ut. Jeg trenger luft, holder på å begynne å grine. Herregud for en skuffelse! Har jeg trent såpass hardt det siste året, for å så være i dårligere fysisk form enn i fjor? Jeg vet jeg sa at jeg ikke skulle bli skuffet, men shit tårene presser på. Samboeren prøver å si noe, jeg avviser ham og sier at vi bare må kjøre på med hans økt.Samboeren dømmer meg, og jeg dømmer ham etterpå. Han jobber på og jeg står nå på den andre siden. Jeg teller ned: "11 minutter har gått! 11:30... 12 minutter – kjør på, bare ett minutt igjen!" Han stopper og ser spørrende på meg. "Tiden er ute?" sier han. "Nei! Fortsett!" skriker jeg og vi innser begge at han har dømt meg feil. Han har gitt meg 12 minutter i stedet for 13.
Klar for runde 2!
Gliset kom kjapt tilbake, jeg gjorde det ikke dårligere allikevel! Tvert i mot så gjorde jeg det bedre enn året før. Jeg løp ut i garderoben, slengte i meg en banan og satte meg til å ro sakte for å ikke la beina stivne helt til. Venting er ikke til å holde ut, men jeg kan ikke ta økten med en gang etterpå. For ja, jeg tar den en gang til jeg! Den gleden jeg hadde gav meg ny energi og jeg var så bestemt på å gjøre det bedre enn 16.4. Dermed satte jeg til slutt i gang med en ny runde av Open 17.4.Det var helt jævlig, la oss være såpass ærlige! Nå visste jeg hvor på klokken jeg måtte ha fullført de forskjellige øvelsene for å klare mine 35 kalorier, men beina var ikke med i det hele tatt. Jeg fikk no-rep etter no-rep på wallballs, men bare kjørte på. Jeg hadde ingenting å tape, viljestyrken jobbet på spreng. Til tross for utmattelsen så endte jeg på 34 kalorier til slutt, og jeg gikk nærmest i bakken av å være så lykkelig!Jeg har aldri prestert så krevende fysisk tidligere, dette må ha vært en av mine stolteste øyeblikk. At lille, late Krølltoppen på et punkt kom til å kjøre en Crossfit-økt TO ganger, fordi det ble gjort en feil på den første, er noe jeg aldri kunne forestilt meg. Det er slik jeg merker at jeg har vokst av denne "sporten" om man kaller det det. Det føles som at ingenting kan stoppe meg nå!På lørdag kjøres den siste Open-økten for i år, jeg kan ikke tro at det er over allerede!